Denne sykdommen har flere navn: Viral hemoragisk sykdom (VHD), Rabbit Hemorrhagic Disease (RHD), og flere sammentrekninger RVHD og VRHD. Men alle peker på at den har noe med blødning (hemorragi) å gjøre.
Sykdommen, som forårsakes av et calicivirus, er svært smittsom og ofte, men ikke alltid, dødelig. I dag finnes det to ulike varianter av viruset, VHD1 og VHD2.
VHD1
Dette er det opprinnelige viruset. Det spredte seg ut i verden fra Kina i 1984 og har siden angrepet både tamme og ville kaniner over hele verden. Villkaninpopulasjoner er et reservoar for viruset.
Forløpet kan være svært akutt, slik at eieren kan finne kaninen sin død uten forutgående symptomer. Det kan også oppstå feber og akutt leversvikt, noe som betyr at blodet mister evnen til å koagulere. Derfor kan man se neseblødninger og blødninger fra endetarm og urinveier. Leversvikt gir gule slimhinner, som for eksempel kan ses i øyet – derav navnet kaningulsott. Døden inntreffer vanligvis i løpet av ½-1 dag.
Endelig finnes det også et mildere forløp, der sykdommen kan vare i 1-2 uker før døden inntreffer. Noen få overlever og blir immune.
Det er for det meste unge dyr som rammes av VHD1, og dødeligheten er anslått til 70-90 %.
Det finnes ingen effektiv behandling, og kaninen vil ofte bli avlivet da det ikke er utsikter til bedring.
VHD2
I 2010 muterte viruset, og en ny variant dukket opp i Frankrike: VHD2. Denne varianten kan også ramme kaniner, i motsetning til VHD1, som bare er farlig for kaniner.
Symptomene er de samme, men forløpet er mer langvarig og dødeligheten er lavere. Majoriteten, rundt 90 %, av dagens utbrudd er forårsaket av VHD2-varianten.
Førsta rapporterade fall i Norge kom 2018, med sporadiska utbrott efter det, främst i Sør-Norge.
Denne varianten forekommer hos kaniner i alle aldre. VHD2 ser ut til å være i stadig endring, akkurat som andre virus, for eksempel influensavirus.
Smitteveier
Felles for begge variantene er at viruset lett overføres fra en kanin til en annen. Dette kan skje gjennom direkte kontakt, ettersom viruset skilles ut i sekreter fra øyne og munn, urin og avføring, og viruset absorberes lett gjennom neseborene, øynene og munnen til en annen kanin.
Det kan også forekomme indirekte smitte via fôr, vann, strø, klær osv., og til slutt kan smitten overføres via åtseletere, fugler, insekter osv. Det er altså et virus som kan spre seg raskt i et område. De fleste utbruddene skjer om våren.
Viruset er svært motstandsdyktig og kan overleve i opptil 3 måneder i miljøet. Det tåler uttørking, frysing og oppvarming opp til 40 grader.
Hvordan kan veterinæren din stille diagnosen?
Som oftest vil veterinæren din mistenke sykdommen basert på forløpet og typiske symptomer, og diagnosen kan bekreftes ved en laboratorieundersøkelse av blod, urin, avføring og en vattpinne fra øyne eller munn. Det tar vanligvis 1-3 dager å få svar.
Offentlig overvåking
Myndighetene følger nøye med på forekomsten, og VHD er en meldepliktig sykdom.
Det betyr at veterinæren som får mistanke om sykdommen, er forpliktet til å melde fra til den lokale veterinærmyndigheten under Fødevarestyrelsen, som deretter vurderer om det er behov for obduksjon og laboratorieundersøkelse. Det samme gjelder for kaninpest, myxomatose.
Hva er risikoen for at kaninen din får kaningulsott?
Generelt er risikoen lav – spesielt hvis kaninen ikke kommer i kontakt med fremmede kaniner – men i perioder med utbrudd bør du være svært årvåken og holde øye med utbrudd i nærområdet. I slike tilfeller er det lurt å unngå steder der mange kaniner er samlet, for eksempel dyreutstillinger, utstillinger og hoppekonkurranser.
Hvordan kan du forhindre at kaninen din får kaningulsott?
Den beste beskyttelsen er en årlig vaksinasjon. Det finnes flere vaksiner som beskytter mot kaningulsott og/eller kaninpest. Veterinæren din kan hjelpe deg med å finne den vaksinen som passer best til din kanin.