Å utvikle en dårlig vane

av Irene Jarnved

Er det du som har lært opp hunden din? Eller er det hunden din som har lært deg opp?… Som eiere kan vi av og til komme i tvil når vi ser hvor smarte hundene våre er – og hvor lett de kan sno oss rundt lillefingeren. Eller få oss til å reagere på og belønne upassende atferd.

Fra koselig handling til irriterende vane

De fleste hunder har en eller flere uvaner som vi eiere lever med og trekker på skuldrene av.

Og ulike eiere har ulik tilnærming til hva som er en uvane. Det én eier ALDRI ville kunne leve med hos hunden sin, synes en annen eier er en koselig, personlig berøring fra hunden.

Vær bare oppmerksom på at en liten «uskyldig» vane eller handling fra hundens side over tid kan utvikle seg til å bli et stort irritasjonsmoment i hverdagen hvis du ikke bremser den og kanskje til og med bekrefter atferden. Uansett bør du gjøre deg selv en tjeneste og tenke nøye gjennom om den oppstartsatferden du ser hos hunden din vil være ok eller ikke å leve med i det lange løp.

Krever oppmerksomhet fra deg

En av de vanene som er vanlig hos hunder er «oppmerksomhetssøkende atferd». Den kan komme i mange former, men fellesnevneren er at hunden utviser en atferd for å få din oppmerksomhet. Enten bare for å bli klappet og snakket med, eller for å oppnå noe.

For eksempel

  • klynker innstendig når du snakker med andre mennesker
  • Ønsker kontakt via snusing eller sutring/bjeffing når du snakker i telefonen
  • knirker og klorer med labben fordi den tigger om mat fra tallerkenen din
  • sutrer, bjeffer eller klorer på døren når den gjentatte ganger vil inn og ut av hagedøren
  • vet når den trenger mat – og trygler deg om å servere den
  • bjeffer mot deg under trening for å få godbiter fra godbitposen din

Begynner tidlig i livet

Vanen starter alltid i det små – og ofte så tidlig som i valpestadiet. Den lille valpen ser deg ta noen godbiter ut av godteposen. Og de kjenner allerede systemet: Du tar opp en godbit og serverer den. Hvis du bruker litt lenger tid enn vanlig på å gi dem godbiten, eller hvis de er ekstra sultne, kan de si et utålmodig «pip» før du får den ut.

Og det er her det kan gå galt … For hvis reaksjonen din er at du ubevisst oppfatter «pipet» som et forsøk på å få tak i godbiten – og gir den til valpen – er du på god vei til å lære valpen en upassende, oppmerksomhetssøkende atferd som du kan bli veldig lei av i det lange løp.

Valpen lærer seg kort sagt at den blir belønnet for å sutre. Den har nå raskt lært seg hva som skal til for å få oppmerksomhet og en godbit, og vil bruke samme strategi neste gang du har en godbit i hånden.

Nå som valpen har lært atferden, risikerer du at den begynner å bruke den i andre situasjoner der den synes at noe i livet går for sakte. For eksempel når du tar på deg støvler og jakke for å gå tur.

Mange eiere blir litt stresset når de hører valpen eller hunden klynke når det er på tide å gå tur; kanskje er den trengende og må ut så fort som mulig! Ofte er den ikke det. Men de har lært at de attraktive hendelsene skjer med en gang hvis de sutrer.

Utviklingen kommer snikende

Etter hvert som unghunden gjentatte ganger blir belønnet for oppmerksomhetssøkende atferd (ønske om godbiter, eierens mat, en tur, å bli sluppet ut av hagedøren, å bli snakket til osv.

Du legger merke til endringene, men er kanskje ikke klar over din egen rolle i innlæringen av hundens problem. Og når du «tråkker på bremsen» og innser at noe må gjøres med den irriterende og insisterende vanen, er hunden allerede så godt innlært at den ikke bare lar seg begrense av et«nei, sluttmed det!» eller at den ikke får godbiten når den hyler. De skrur bare opp volumet og begynner å sutre enda høyere. Eller de erstatter sutringen med bjeffing.

Mange hunder får det ønskede resultatet av atferden innen rimelig tid fordi

  1. Eieren orker ikke å høre på dem og gir dem godbiten eller legger bånd på dem og går ut døren for å få dem til å roe seg ned.
  2. Eieren venter tålmodig på at hunden skal være stille. Og som belønning får hunden godbiten eller kobles i båndet for å bli sluppet ut av døren.

Når vanen eskalerer

Begge reaksjonene fra eieren fører til en enda dypere innlæring av den irriterende vanen.

  1. Den første reaksjonen er direkte belønning, der hunden belønnes spesifikt for upassende atferd.
  2. Dette lærer hunden at den kortvarig må adoptere en annen atferd (for eksempel ikke bjeffe, sette seg ned osv.) for å få det den vil ha. Og den naturlige læringen vil typisk være at hunden vil jamre inntil båndet kommer ut. Da blir den stille (fordi den vet at båndet vil bli festet), og så reiser den seg opp igjen og bjeffer til den kommer seg ut av døren.

Eierens forsøk på å stoppe hunden via konflikt skaper en annen læring:

  • Jeg trenger ikke å svare på et «nei» fra eieren min.
  • Jeg får fortsatt det jeg vil ha hvis jeg «roper høyere»
  • Jeg trenger bare å fortsette å sutre/bjeffe så lenge det trengs – så får jeg det jeg vil ha

For noen hunder blir den oppmerksomhetssøkende atferden så stressende at den ikke lenger kan betegnes som en vane. Men et stort problem!

Eieren blir stresset av å bli dyttet rundt av hunden sin og innser at uansett hvor mye kjefting og «NEI» hunden hører, så har det ingen effekt. Hunden blir stresset av konfliktene den opplever fra sin eier. Og både hund og eier føler at det gode forholdet dem imellom smuldrer opp.

Å endre hundens atferd

Det er mennesket som har evnen og kompetansen til å endre levevilkårene. Ikke hunden.

Derfor er det opp til deg som eier å «ta skjeen i den andre hånden» og starte en tålmodig og konsekvent (ensartet) innlæringsprosess som viser hunden at den ikke lenger vil lykkes med den uønskede atferden. Metoden går ut på å «slukke atferden», der hunden i utgangspunktet på egen hånd må lære seg at den nåværende atferden ikke lenger er verdt det. At den ikke får den ønskede responsen. Den får ikke kontakt, godbiter, gåturer, kos osv. Den får heller ikke konflikter. Det eneste den «får» er ingenting!

Så hunden må ikke bli:

  • irettesettes (som hunden vil oppfatte som kontakt og respons og konflikt) eller
  • belønnes (distraheres med godbiter, øyekontakt, få det den vil ha osv.).

Du kan bruke denne metoden både med den unge hunden som nettopp har lært at oppmerksomhetssøkende atferd kan lønne seg. Og den voksne hunden som har reagert på vanen/problemet i årevis. Vær oppmerksom på at jo lenger problemet har vært etablert, desto mer tid og tålmodighet må du investere i treningen.