Denne sykdommen har flere navn: Viral hemoragisk sykdom (VHD), Rabbit Hemorrhagic Disease (RHD), og flere sammentrekninger RVHD og VRHD. Men alle peker på at den har noe med blødning (hemorragi) å gjøre.

Sykdommen, som forårsakes av et calicivirus, er svært smittsom og ofte, men ikke alltid, dødelig. I dag finnes det to ulike varianter av viruset, VHD1 og VHD2.

VHD1

Dette er det opprinnelige viruset. Det spredte seg ut i verden fra Kina i 1984 og har siden angrepet både tamme og ville kaniner over hele verden. Villkaninpopulasjoner er et reservoar for viruset.


Forløpet kan være svært akutt, slik at eieren kan finne kaninen sin død uten forutgående symptomer. Det kan også oppstå feber og akutt leversvikt, noe som betyr at blodet mister evnen til å koagulere. Derfor kan man se neseblødninger og blødninger fra endetarm og urinveier. Leversvikt gir gule slimhinner, som for eksempel kan ses i øyet – derav navnet kaningulsott. Døden inntreffer vanligvis i løpet av ½-1 dag.

Endelig finnes det også et mildere forløp, der sykdommen kan vare i 1-2 uker før døden inntreffer. Noen få overlever og blir immune.
Det er for det meste unge dyr som rammes av VHD1, og dødeligheten er anslått til 70-90 %.
Det finnes ingen effektiv behandling, og kaninen vil ofte bli avlivet da det ikke er utsikter til bedring.

VHD2

I 2010 muterte viruset, og en ny variant dukket opp i Frankrike: VHD2. Denne varianten kan også ramme kaniner, i motsetning til VHD1, som bare er farlig for kaniner.

Symptomene er de samme, men forløpet er mer langvarig og dødeligheten er lavere. Majoriteten, rundt 90 %, av dagens utbrudd er forårsaket av VHD2-varianten.
Førsta rapporterade fall i Norge kom 2018, med sporadiska utbrott efter det, främst i Sør-Norge.
Denne varianten forekommer hos kaniner i alle aldre. VHD2 ser ut til å være i stadig endring, akkurat som andre virus, for eksempel influensavirus.

Smitteveier

Felles for begge variantene er at viruset lett overføres fra en kanin til en annen. Dette kan skje gjennom direkte kontakt, ettersom viruset skilles ut i sekreter fra øyne og munn, urin og avføring, og viruset absorberes lett gjennom neseborene, øynene og munnen til en annen kanin.

Det kan også forekomme indirekte smitte via fôr, vann, strø, klær osv., og til slutt kan smitten overføres via åtseletere, fugler, insekter osv. Det er altså et virus som kan spre seg raskt i et område. De fleste utbruddene skjer om våren.

Viruset er svært motstandsdyktig og kan overleve i opptil 3 måneder i miljøet. Det tåler uttørking, frysing og oppvarming opp til 40 grader.

Hvordan kan veterinæren din stille diagnosen?

Som oftest vil veterinæren din mistenke sykdommen basert på forløpet og typiske symptomer, og diagnosen kan bekreftes ved en laboratorieundersøkelse av blod, urin, avføring og en vattpinne fra øyne eller munn. Det tar vanligvis 1-3 dager å få svar.

Offentlig overvåking

Myndighetene følger nøye med på forekomsten, og VHD er en meldepliktig sykdom.
Det betyr at veterinæren som får mistanke om sykdommen, er forpliktet til å melde fra til den lokale veterinærmyndigheten under Fødevarestyrelsen, som deretter vurderer om det er behov for obduksjon og laboratorieundersøkelse. Det samme gjelder for kaninpest, myxomatose.

Hva er risikoen for at kaninen din får kaningulsott?

Generelt er risikoen lav – spesielt hvis kaninen ikke kommer i kontakt med fremmede kaniner – men i perioder med utbrudd bør du være svært årvåken og holde øye med utbrudd i nærområdet. I slike tilfeller er det lurt å unngå steder der mange kaniner er samlet, for eksempel dyreutstillinger, utstillinger og hoppekonkurranser.

Hvordan kan du forhindre at kaninen din får kaningulsott?

Den beste beskyttelsen er en årlig vaksinasjon. Det finnes flere vaksiner som beskytter mot kaningulsott og/eller kaninpest. Veterinæren din kan hjelpe deg med å finne den vaksinen som passer best til din kanin.

Hvordan er kaninens fordøyelsessystem organisert?

Kaninens tarmsystem er naturlig utformet for å bearbeide store mengder fiberrik mat som gress, urter, greiner osv. Det har store tarmavsnitt der maten brytes ned av en rekke bakterier i en delikat balanse.

Kaniner er såkalte pseudodrøvtyggere. Det betyr at de spiser små, myke avføringskuler (cecotrofer) direkte fra endetarmsåpningen. Dette er ikke ekte avføring, men mat som har blitt bearbeidet i blindtarmen. Disse små, fuktige klumpene inneholder viktige aminosyrer og vitaminer og er avgjørende for normal tarmfunksjon.

Hva er den riktige måten å fôre kaniner på?

Rikelige mengder fiberrik mat er ekstremt viktig for en sunn tarmkanal og gir også tennene noe å jobbe med. Grovfôr som gress, høy, halm osv. har et lavt energiinnhold og riktig sammensetning av kalsium og fosfor, og kaniner trenger å spise store mengder for å føle seg mette. Man kan si at den ideelle maten er det kaninen ville spist i naturen – og det inkluderer ikke korn eller gulrøtter. (Så Snurre Sprett er et dårlig forbilde).

Større mengder kraftfôr (kaninpellets, korn osv.) kan føre til ubalanse i kaninens tarmsystem. Vanlige supermarkedsblandinger inneholder korn, nøtter, frø og pellets. De har et høyt energiinnhold og inneholder altfor mye fosfor i forhold til kalsium. Når kaniner blir overlatt til seg selv, vil de spise nøtter, frø og korn først og la resten ligge.

Så hva bør du gi kaninen din?

  1. Høy – mye høy, som bør være av god kvalitet, det vil si at det skal lukte godt, ikke være støvete og ikke være forurenset av urin og avføring. Ferskt høy bør være tilgjengelig døgnet rundt. Høy av vrak er ikke egnet.

  2. Grønt – løvetannblader, gress (men ikke plengress), urter, ugress.
    Variasjon er bra. Kaniner tåler de fleste typer grønnsaker og rotgrønnsaker så lenge de får rikelig med høy eller gress ved siden av.
    Det er viktig å variere kostholdet og ikke gi for mye av samme type om gangen.
    Hvis du ikke har tilgang til grønt fra naturen, bør du tenke på å kjøpe så fiberrikt som mulig.

  3. Grener – er svært gunstig for tenner og tarm. Kaniner spiser gjerne barken.
    Det spiller ingen rolle hva slags greiner det er, bare unngå steinfrukter (plomme og kirsebær) på grunn av innholdet av blåsyre.

  4. Kaninpellets – i avmålte mengder.
    De ekte kaninpelletsene har alle ingrediensene malt sammen og lar ikke kaninen velge.
    De har grønnmel som hovedingrediens og inneholder også vitaminer og mineraler i riktige mengder.

    Mengden pellets bør rasjoneres:



    2,5-4,0 kg kanin = ¼ dl per dag 4,0-5,0 kg kanin = ½ dl per dag > 5,0 kg kanin = ¾ dl per dag

    Dette er ganske små mengder, men kraftfôr bør ikke utgjøre mer enn maks 5 % av den daglige fôrmengden.

Frukt bør kun gis som godbiter på grunn av det høye sukkerinnholdet, og på samme måte bør godbiter i form av yoghurtdrops, frokostblandinger og lignende begrenses.

Selvfølgelig bør det alltid være tilgang til friskt vann.

– Og hva er feil fôring?

Mange steder selges kaninblandinger, som er blandinger av forskjellige typer mat: korn, frø, paranøtter, oransje cornflakes, grønne pellets osv.

Kaniner har en preferanse for fete og søte ting og vil spise det de liker best først. Hvis eieren kaster resten hver dag og gir dem en ny porsjon, vil de først og fremst spise denne kaloririke maten. Siden denne maten er veldig mettende, har kaninene ikke så stor appetitt på høy og får derfor ikke i seg så mye av fiberet som er så viktig for tarmen og tennene.

Det er en felle det er lett å gå i. En kanin er et lite dyr som bare spiser små mengder, og du ønsker å være snill med kaninen din. Dessverre er det en misforstått godhet.

Hva kan konsekvensene av denne måten å fôre på være?


Fordøyelsesproblemer:Rikelige mengder fiberrikt fôr holder kaninens tarmkanal sunn og funksjonell.

Selv moderate mengder lettfordøyelig mat som korn, nøtter osv. sammen med mangel på fiber kan forrykke balansen slik at tarmsystemet reagerer enten med diaré eller ved å stenge helt ned. Begge deler gjør kaninen syk og kan til og med være livstruende.

Diaré oppdages når kaninen er dekket av illeluktende avføring. Den har sluttet å spise og sitter stille i et hjørne. Dette er en situasjon som må håndteres umiddelbart. Hvis det er sommer, kan kaniner som bor i utebur, oppleve at fluer legger egg i den skitne pelsen og utvikler seg til larver.

Ileus er den latinske betegnelsen på et tarmsystem som har gått helt i stå, peristaltikken har stoppet opp og tarminnholdet blir ikke sendt videre. Det vil være en opphopning av luft på grunn av gjæring i baktarmseksjonen, og kaninen vil virke oppblåst. Dette er en svært alvorlig situasjon som krever øyeblikkelig veterinærhjelp.


Tannproblemer: Kaniner har tenner som vokser hele livet, og det er derfor svært viktig at de hele tiden males ned av fiberholdig mat. Hvis dette ikke gjøres, vil kaninen få alvorlige problemer.


Fedme: Kaniner som får i seg for mange kalorier gjennom kosten og i tillegg ikke har mulighet til å bevege seg så mye, blir lett overvektige. I tillegg til ubehaget ved å ikke kunne stelle pelsen sin, kan de også være ute av stand til å nå bakenden for å spise cecotrofer. Denne situasjonen vil føre til alvorlig ubehag og fordøyelsesproblemer.


Underernæring: Grovfôr (gress, høy osv.) inneholder kalsium og fosfor i et forhold som er optimalt for skjelettet. Kraftfôr (korn, nøtter osv.) inneholder derimot alt for mye fosfor. Dette påvirker skjelettet, ikke minst i hodeskallen. Her kan avkalking av skjelettet føre til en betydelig forverring av tannproblemene.

Slik bør du fôre kaninen din

Kunsten å fôre kaniner består altså i å gi en liten, avmålt porsjon av den typen kaninpellets som er malt sammen slik at kaninen ikke kan velge – og så ikke mer den dagen. Legg til en haug med grønt, variert etter årstiden, gjerne så fiberrikt som mulig – og så høy, høy og atter høy.

Hva er pododermatitt?

Det er en kronisk betennelsestilstand på undersiden av føttene (pododermatitt) hos marsvin som kjæledyr. Det forekommer alltid parvis på to eller fire føtter, nesten aldri på bare én. Lesjonene kan bli ganske markante og fremstå som store hevelser, noe som forklarer begrepet «klumpfot» som noen ganger brukes.

Hva er symptomene på fotsopp?

På undersiden av føttene kan du se områder der huden er rød og irritert. Dette er den mildeste formen for fotsopp. I mer alvorlige tilfeller blir disse områdene til åpne sår, og i de verste tilfellene sprer betennelsen seg til de underliggende senene og knoklene. Sårene vil ofte være dekket av et lag med strø eller lignende.

Marsvin som er rammet vil sitte veldig stille fordi det gjør vondt å bevege seg. De virker deprimerte, spiser mindre og går ned i vekt. Halthet kan også observeres, men det kan være vanskelig å se.

Hva er årsaken?

Tilstanden ses hos marsvin som holdes på netting eller et slitende underlag. Fuktig strø kan være en annen årsak. Hvis marsvinet sitter mye på et lite område som er vått av urin, vil det predisponere for problemet. Grov halmstrø og stikkende agner kan også være involvert.

Dette er en betennelsesreaksjon som skyldes flere ulike årsaker: feil, slitende underlag, vått strø på grunn av manglende hygiene og eventuelt overvekt. Området under føttene blir utsatt for konstant trykk og slitasje, og huden klarer ikke å holde følge med trykket. Bakterier vil være til stede i sårene, men de er sekundære og er ikke årsaken til problemet. Selv om begrepet betennelse brukes, kan tilstanden ikke kureres med antibiotika.

Hvordan behandles pododermatitt?

Diagnosen er rask og enkel å stille, men behandlingen er vanskelig og langvarig (på samme måte som beinhinnebetennelse hos mennesker).

Først og fremst må feilene som har utløst betennelsesreaksjonen rettes opp. Hygienen må være på topp, og metallgulv må unngås. Bytt strø til noe som ikke sliper. Sagflis og avispapir i små biter er ett alternativ, et mykt, vaskbart ullfleeceunderlag er et annet.

Det er ikke nok å optimalisere underlaget. God og forsiktig sårbehandling er også nødvendig for å få sårene til å gro, og dette kan være en utfordring med en så liten pasient. Det må brukes en teknikk som unngår dehydrering, og fotinnpakning/plastring er derfor nødvendig. Eieren må være forberedt på at det er en ganske arbeidskrevende prosess, og at det kan ta 3-6 måneder før den forhåpentligvis lykkes. Tilhelingsprosessen vanskeliggjøres av at det vil være et konstant trykk på føttene. Laserbehandling kan hjelpe såret til å gro. Antibiotika vil som sagt ikke gjøre noen stor forskjell.

Hva er utsiktene for marsvinet ditt?

Hvis tilstanden ikke er for fremskreden når den oppdages, og det iverksettes en forsiktig og målrettet sårbehandling, er utsiktene til bedring rimelige. Det vil imidlertid kreve en god del tid og tålmodighet fra eieren, og et godt samarbeid med veterinæren eller dyrepleieren.

I løpet av de siste årene har kaniner blitt et stadig mer populært kjæledyr i danske hjem. Det er forståelig nok, for det er dyr som sjelden er aggressive, som er relativt enkle å holde og som passer godt inn i barnefamiliers travle hverdag. I tillegg har mange av dem et veldig «søtt» utseende og appellerer dermed til mennesker og spesielt barn.

Det er imidlertid en alvorlig ulempe med dette, da det er utbredt uvitenhet om kaniners grunnleggende fysiske og mentale behov. Ofte er historien den at foreldre har gitt etter for barnas brennende ønske om å få en kanin, som regel på betingelse av at de selv må ta seg av den med mating, rengjøring osv. Etter en tid har kanskje barnets interesse dabbet av, og de voksne har overtatt omsorgen for dyret – i tillegg til alt det andre et travelt familieliv har å by på.

Resultatet er at barnerom og carporter er fulle av kaniner som lever en kummerlig tilværelse. De sitter alene i små bur, mangler selskap og sysselsetting og er ofte underernærte, noe som resulterer i alvorlig sykdom. Denne artikkelen tar sikte på å belyse hvordan dette kan forbedres.

Hva er viktig for en kanin?


SelskapI naturen lever kaniner i små grupper i huler og tunneler som de graver i bakken. De er spesielt aktive i skumringen, der de hopper rundt på jakt etter mat eller en partner. Siden de er byttedyr, ligger det i deres natur å raskt trekke seg tilbake til hulene sine hvis de føler seg truet.

Kaniner er sosiale dyr som trives med å være sammen med andre kaniner. De lever imidlertid i et hierarki der de kjemper om retten til territorium og ressurser. Hannene slåss om hunnene, som igjen slåss om tilgangen til de beste reirplassene. Disse kampene kan være ganske voldelige, og særlig hannene kan skade hverandre.

De mest dominante dyrene kan også jage de lavest rangerte dyrene bort fra de beste reirplassene og dominere dem ved å prøve å parre seg med dem. Dette fører ikke nødvendigvis til fysisk skade, men det er svært stressende å bli jaget rundt.


Plass og bevegelseI et hierarkisk system er det viktig å kunne rømme, det vil si at det må være nok plass. I tillegg har kaniner et stort behov for å kunne hoppe rundt. De har svært kraftige muskler i bakbeina og trives ikke med et altfor stillesittende liv.


Beskjeftigelse og mat. Kaniner er naturlig nysgjerrige dyr. De liker å sitte høyt oppe for å få oversikt over nabolaget, og de liker å stå på bakbeina. De bruker mye tid på å utforske omgivelsene sine.

I naturen bruker de nesten all sin våkne tid på å lete etter og spise mat, og de har et grunnleggende behov for noe å gnage på, både av hensyn til sysselsetting, tenner og mage-tarmsystemet.

Hvordan oppfyller man behovene til kaniner i fangenskap?


Kastreringgir selskap Ved å kastrere hannkaniner og sterilisere hunnkaniner reduseres revirhevdende atferd kraftig, slik at kaninene får selskap i de mange timene eierne ikke er til stede. De blir også roligere og lettere å kose med. Det er også mindre sterk urinlukt hos nøytraliserte dyr.

Ideelt sett bør kaniner holdes i kastrerte par bestående av en hann og en hunn, men to kastrerte hanner kan også være en OK løsning. To intakte hunnkaniner kan være greit, men man kan også risikere dominant atferd som svinger med paringssesongen. I tillegg kan det også forekomme falske drektigheter, der hunnene plukker seg selv og bygger rede. Alt annet likt går det greit hvis kaninene kommer fra samme kull.

Helsemessig betyr nøytralisering for hunnkaninene at de ikke utvikler kreft i livmoren. Det har vist seg at ¾ av alle ikke-nøytraliserte hunnkaniner har utviklet livmorkreft ved 4 års alder, og man ser også andre typer kreft i eggstokker og brystkjertler.


For hannkaniner er det ingen tilsvarende risiko, så kastrering gjør ingen forskjell når det gjelder sykdom, men veldig mye når det gjelder atferd.


Nok plass og noe å gjøre
Kaniner er fra naturens side aktive og nysgjerrige dyr som har et sterkt behov for å bevege seg. De er en slags sprintere. Derfor trives de dårlig i bur uten mulighet til å bruke kroppen og sansene sine. Under naturlige forhold vil en kanin tilbringe mesteparten av dagen med å beite, utforske, leke og stelle seg.

Det inaktive livet i bur kan føre til stereotypier som å gnage på gitter og treverk, slikke mineralstein i overdreven grad, hoppe rastløst rundt, gnage på poter osv. Deformiteter i ryggraden og trykksår på potene kan også utvikle seg på grunn av det stillesittende livet. Disse tilstandene er svært smertefulle, men vil ofte gå ubemerket hen fordi kaninen bare sitter stille.

Man kan si at jo større buret er, jo bedre er det. Når det gjelder høyden, bør kaninen kunne sitte på bakbeina. I tillegg bør den komme seg ut av buret daglig, enten fordi det er tilgang til en løpegård eller – hvis det er en innekanin – for å løpe i stuen. Det er svært vanlig at nøytraliserte kaniner holdes innendørs, er stuerene og går på brett som katter.

Du kan også sette kaninen i en sele og gå tur med den, men det er nok et spørsmål om hvor komfortabel kaninen føler seg med det.

Kaninens fordøyelsessystem er konstruert for å bearbeide store mengder fiberrik mat som gress, høy, greiner osv. Derfor er det viktig at kaninen bruker mye tid på å gnage på disse matvarene i stedet for å kaste i seg pellets. I tillegg kan kaninen få både mental og fysisk stimulering gjennom ulike typer «leker». Pappesker og annet som danner tunneler kan være en god aktivitet, men også noe å grave i, noe å bygge huler i, kaninpellets i matkuler (for katter), kongler osv. og ikke minst kontakt med artsfrender og mennesker.

Alt som tilfredsstiller kaninens naturlige behov for å gnage, gjemme seg, løpe osv. vil hindre den i å komme i kontakt med ting som er upassende i menneskers øyne, som for eksempel ledninger.

Men generelt sett er det mest naturlige for en kanin å tilbringe mesteparten av sin våkne tid med å spise store mengder stråfôr. Det sies at de bør spise en haug med høy like stor som kaninen selv hver dag. Denne tilnærmingen har store fordeler både på et mentalt og fysisk nivå.

Hva er cyster på eggstokkene?

Inne i eggstokkene (ovariene) hos litt eldre hunnmarsvin kan det utvikle seg væskefylte blærer. De kan bli ganske store, noen så store som hønseegg, og kan være svært irriterende for marsvinet. Cystene kan finnes i begge eggstokkene eller bare i den ene. Heldigvis er de aller fleste cyster godartede og skaper «bare» problemer ved at de er fyldige, men en liten andel produserer hormoner og kan forårsake hårtap (<5 %).

Hva er symptomene på cyster på eggstokkene?

Tilstanden oppdages vanligvis når marsvinets mage vokser, og man ser ofte at dyret blir deprimert og spiser mindre eller slutter helt med mat. Dette skyldes den ganske sterke smerten som kommer fra de følsomme eggstokkene, som renner ut med væske.

Hvis cystene har vært der lenge, kan livmorslimhinnen også bli påvirket, noe som kan føre til utflod og eventuelt blødning fra skjedeåpningen.

Hva er årsaken?

Man vet ikke nøyaktig hva som er årsaken. Det kan imidlertid tenkes at det har sammenheng med at hunnene ikke blir drektige regelmessig og at de blir så gamle. I naturen er marsvin byttedyr, så det er usannsynlig at de blir så gamle som når de er kjæledyr.

Hvordan stilles diagnosen?

Den aller beste måten er å skanne bukhulen med en ultralydskanner. Her er væskeansamlingen tydelig synlig. Røntgenbilder er mindre nyttige, da det vil være vanskeligere å skille cyster fra andre fyllinger i bukhulen. Det kan også være andre ting som foregår, for eksempel ulike kreftformer.

Hvordan behandles cyster på eggstokkene?

Hormoninjeksjoner har blitt forsøkt for å krympe cystene, men de har vist seg å være av begrenset verdi. Veterinæren kan bruke en svært tynn kanyle for å suge væsken ut av cystene. Dette gir umiddelbar lindring, men i løpet av noen få dager er væsken tilbake igjen.

Den eneste løsningen er å sterilisere marsvinet. Dette kan gjøres forebyggende i ung alder, dvs. ½-1 år – i så fall kan man ganske enkelt fjerne eggstokkene. Hvis operasjonen utføres senere, bør livmoren også fjernes, da den vanligvis er påvirket. Omtrent 80 % av alle hunnmarsvin over 4 år utvikler cyster på eggstokkene i en eller annen grad. Det er derfor fornuftig å sterilisere tidlig hvis man vet at man ikke ønsker avkom.

Annen kunnskap om cyster på eggstokkene

Det er en sammenheng mellom størrelsen på cystene og dyrets alder. Jo eldre marsvinet er, desto større vil cystene være. Det hjelper ikke å la et hunnmarsvin få unger – cystene vil dukke opp uansett.

Cyster på eggstokkene er også kjent hos andre dyrearter

Hva dekker begrepet blærelidelser?

Kaniner kan, som alle dyr og mennesker, få blærebetennelse, men de kan også lide av store ansamlinger av kalsiumkrystaller, kalsiumkarbonat, som legger seg og blir liggende i blæren. Dette sedimentet, som kalles slam, blir tykt som leire og kan bli liggende i blæren fordi det av ulike grunner ikke kommer ut når kaninen tisser. I uheldige tilfeller kan slammet sementere seg sammen og danne blærestein.

Av disse tre blæresykdommene er slam den vanligste, som noen ganger også kalles blæreslam fordi det danner et sementert lag på bunnen av blæren. Det er det desidert vanligste blæreproblemet.

Hvorfor produserer kaniner slam?

Kaniner har et noe annerledes opptak av kalsium fra tarmen enn de fleste andre dyr. Kalsium absorberes uhindret gjennom tarmveggen og skilles ut via nyrene, hvorfra det går videre til blæren. Ettersom gress og høy inneholder mye kalsium, er det normalt at kaninurinen ser litt grumsete ut.

Urinen kan også være litt rød i fargen. Dette skyldes at kaninen spiser store mengder fargerike matvarer som rødbeter, oregano, spinat, løvetann, gulrøtter osv. Dette er helt normalt og har ingenting med betennelse og blod i urinen å gjøre.

Hvis kaninene våre levde som de gjør i naturen, med mye bevegelse, markering av revir osv. ville det ikke være noen problemer med avleiringer i blæren, men det er ikke alle som gjør det – mer om det senere.

Hva er symptomene på slam?

Det er ganske sjelden at eieren oppdager symptomer på slam. Kaniner er naturlige byttedyr og viser derfor ikke tegn på sykdom før den er langt fremskreden. Det kreves en veldig våken eier for å legge merke til de små endringene i kaninens atferd. Faktisk er slam ofte et tilfeldig funn på veterinærklinikker når det tas røntgenbilder av andre årsaker.

Symptomer som at kaninen sitter mer stille, spiser mindre høy og annen mat, har mindre avføring og en endring i hierarkiet blant artsfrender er alle tegn på en smertefull tilstand et eller annet sted. Dette kan skyldes slitasjegikt, betennelse under potene eller hyppige tannproblemer, men også blæreproblemer.

Hva er årsaken til slamdannelse?

En viktig forklaring ligger i kaninens vannlatingsmønster. En kanin som ikke er nøytralisert, vil markere reviret sitt og derfor urinere mye hyppigere. Dette er et dilemma, da nøytralisering har mange andre fordeler.

Hvis kaninen har begrenset bevegelsesfrihet, vil den ikke hoppe og sprette slik den naturlig gjør, og det tunge sedimentet i blæren vil ikke virvles opp og tisses ut.

Det kan også være andre årsaker til redusert bevegelighet, for eksempel overvekt, og generelt vil enhver smertefull tilstand gjøre kaninen passiv.

De vanligste årsakene ser ut til å være overvekt og tannproblemer.

Hvordan behandles slam?

Etter å ha oppdaget slam på røntgenbilder, vil veterinæren sette i gang en blæreskylling.

Kaninen bedøves, og et urinkateter settes inn i blæren og spyles med lunkent, sterilt saltvann. Kaninen holdes i en stilling som ligner på å stå på bakbeina, og kaninen masseres lett over baksiden av bukhulen for å røre opp det tunge sedimentet i blæren.

Skyll til nesten alt sedimentet er fjernet. Kontroller med et kontrollrøntgenbilde. Dette vil også avsløre eventuelle blæresteiner som er skjult under slammet. Begge deler er røntgentette.

Hvis det finnes blærestein, må den fjernes ved en operasjon.

Urinen undersøkes for tegn på infeksjon.

Hvis det er blærebetennelse som følge av slam eller blærestein, behandles det med antibiotika og smertestillende midler som er egnet for kaniner.

Hvordan kan man forebygge slam?

Først og fremst bør du sørge for mer bevegelse i kaninens liv. Du kan vurdere om den skal leve som en frittgående kanin, les mer om frittgående kaniner her, eller generelt gi den mulighet til et mer aktivt liv, les mer om aktivering av kaniner her.

En nøytralisert artsfelle kan øke aktivitetsnivået og føre til bedre blæretømming.

Overvekt bør bekjempes, da dette i seg selv fører til mindre bevegelse. Mengden pellets kan enkelt reduseres til minimum 10 g per kg kanin per dag. Det finnes gode kaninpellets på markedet som er tilpasset tamkaniner, både når det gjelder kaloriinnhold og kalsiuminnhold. Du kan kjøpe dem hos veterinæren din eller i spesialforretninger.

Du kan fase ut høyenergihøet alfalfa, som har et svært høyt nivå av protein og kalsium, dette er ikke nødvendig for en overvektig blærepasient.

Det kan være gunstig å øke urinmengden. Dels ved å gi mye grønnsaker, som kan skylles rett før servering, og dels ved å tilby vann i skåler – gjerne flere rundt bordet – i stedet for flasker.

Fokuser på alle smertefulle tilstander som reduserer kaninens lyst til å bevege seg.

Dette kan blant annet være

Hvis kaninen ikke vil bevege seg på grunn av smerter, er det viktig å ta tak i de faktorene som har utløst smertene. En tannsjekk bør gjøres hos veterinæren, steder der huden gjør vondt bør klippes og renses, ørene sjekkes for betennelse osv.

Det er også viktig å sette dem på smertestillende. Kaniner tåler de såkalte NSAID-ene veldig godt, også over lengre perioder.

Hvordan ser fremtiden ut hvis kaninen din har slam?

Når blæren er spylt fri for avleiringer, er det en god sjanse for at det ikke kommer tilbake hvis eieren målrettet fjerner de utløsende faktorene. Dette vil imidlertid kreve iherdig innsats, og regelmessige besøk hos veterinæren anbefales på det sterkeste. Gjentatte blæreskyllinger kan være nødvendig.

For at familiekaninen skal kunne utfolde sin naturlige atferd, bør den ha mulighet til å bevege seg, gjemme seg, søke etter mat, grave og sosialisere med andre kaniner. Jo mer tid de bruker på disse aktivitetene, desto mindre tid vil de vanligvis bruke på uønsket problematferd som å gnage på paneler og ledninger.
Det hindrer dem også i å bare sitte stille, noe som kan være et tegn på mistrivsel. I tillegg til å skape et godt fysisk miljø, for eksempel ved å sørge for god plass, er det mye du kan gjøre for å holde kaninen din aktiv.

La kaninen søke etter mat og jobbe for å finne den

Mat som serveres i en bolle blir fort spist opp. Ved å gi kaninen sin daglige rasjon med pellets i en aktivitetsleke eller ved å strø pellets på gulvet eller i gresset, stimulerer du kaninen og gir den energi.
Grønne grønnsaker kan henges opp med klips på en klessnor slik at kaninen kan få tak i dem, eller de kan gjemmes rundt omkring. Prøv også å gjemme maten i pappesker og papirposer eller i esker fylt med doruller som krever gnaging, graving og arbeid for å komme til maten. Gi kaninen tilgang til en inngjerdet og sikret hage, eller la den løpe rundt i sele og bånd, slik at den selv kan beite og lete etter mat.

La kaninen gnage på pappesker, grener og kaninleker

Friske og tørkede grener bidrar ikke bare til å aktivisere kaninen, men gir også en fiberrik og sunn del av kostholdet. Piltunneler, trehuler, pappesker og tyggeleker er andre gode måter å holde kaninen opptatt på. Det er lurt å veksle mellom ulike leker for å holde kaninen i gang.

Innendørs gravekasser og graving i hagen er ypperlig for aktivitet og mosjon

Kaniner i naturen graver tunneler under bakken for å beskytte seg mot vær, vind og rovdyr. Trangen til å grave er fortsatt intakt hos de fleste familiekaniner, og kaniner bør derfor alltid ha mulighet til å grave. Dette kan gjøres ved å tilby en gravekasse (f.eks. en plastkasse fylt med sand eller jord) eller ved å la kaninene grave utendørs under trygge forhold.

Kontakt med andre kaniner reduserer unormal atferd og øker trivselen

Kaniner er svært sosiale skapninger og trives absolutt best når de er to eller flere sammen. Kontakt med andre kaniner gjør dem tryggere og gir dem mental energi. En forutsetning for fredelig sameksistens er imidlertid at de alle er nøytraliserte. Ellers vil hormonene ha en tendens til å skape et sterkt hierarki, noe som fører til konflikter.

Plass til å sprinte og hoppe fritt øker kaninens velferd

Kaninens store muskler i bakparten gjør den i stand til å sprinte over korte avstander. Kaniner som får muligheten til å bevege seg over et stort område, vil ofte ta korte sprint- og hoppetak som et tegn på at de føler seg vel. Dette krever plass og et sklisikkert underlag, noe som kan innpasses i en stor stue med teppe eller i en sikker hage. Tunneler og forhøyede plattformer som kaninene kan løpe gjennom og opp på, gjør treningen mer utfordrende og morsom for kaninene dine.

Du kan trene kaninen din til fordel for dere begge

En nøytralisert kanin i god helse vil være nysgjerrig og interessert i å danne et forhold til deg. Den kan trenes relativt enkelt med klikkertrening eller kaninhopping. Disse tingene kan være til gjensidig nytte.

kaniners velferd


Kaniners velferd handler om mer enn bare mat og bur. For at en kanin skal trives, må den få bevege seg fritt, ha kontakt med andre og kunne utøve naturlig atferd. Mange kaniner lever dessverre under forhold som ikke dekker disse behovene, noe som kan gå ut over både fysisk og mental helse. Derfor er det viktig å vite hva kaninen din trenger – hver dag.

I denne artikkelen får du en tydelig oversikt over hva som påvirker kaniners velferd, og hvordan du enkelt kan forbedre hverdagen til din egen kanin.

Hva påvirker kaniners velferd?

En frisk og glad kanin er aktiv, nysgjerrig og har jevn appetitt. For å oppnå dette trenger den trygghet, god plass og mulighet til å være sosial. Kaninen må få mulighet til å løpe, klatre, grave og utforske. Dette stimulerer både kropp og sinn, og bidrar til å forebygge stress, overvekt og atferdsproblemer.

Kaninens bomiljø er avgjørende. Et vanlig bur er ikke nok – kaninen trenger flere kvadratmeter med fri bevegelse hver dag. Arealet bør være variert, sikkert og tilpasset værforhold hvis den er ute.

Slik sikrer du god kaninvelferd i hverdagen

For å ta vare på kaniners velferd, må du tilby både fysisk og mental stimulans, riktig kosthold og sosial kontakt. Det er summen av små valg som gjør forskjellen.

• Gi fri tilgang til høy og tilby friske grønnsaker daglig. Litt pellets kan gis i tillegg, men unngå sukker, brød og frukt.
• La kaninen være sammen med en artsfrend hvis mulig – kastrerte par fungerer ofte best. Hvis kaninen bor alene, må du som eier gi den daglig kontakt og aktivisering.

En god rutine skaper trygghet. Variasjon i miljøet og tilgang til steder å gjemme seg eller hoppe opp på gjør at kaninen får brukt kroppen og føler seg trygg.

Tilsyn og daglig stell

Kaniner viser ofte ikke at de er syke før tilstanden er alvorlig. Derfor bør du følge med på oppførsel, avføring og appetitt. Regelmessig kontroll gjør det lettere å oppdage problemer tidlig.

• Børst pelsen ved behov, spesielt under røyting. Klipp klør og følg med på tenner og ører.
• Kontakt veterinær om kaninen mister appetitt, blir slapp eller får endret avføringsmønster.

I noen områder anbefales også vaksinasjon mot sykdommer som myxomatose og kaningulsott. Dette beskytter både din egen kanin og andre i nærmiljøet.

Oppsummering – kaniners velferd

Kaniners velferd avhenger av trygghet, aktivitet, riktig mat og sosialt samspill. Ved å legge til rette for naturlig atferd, god helse og daglig kontakt gir du kaninen din et langt og lykkelig liv. En aktiv og velfungerende kanin er ikke bare et kjæledyr – den blir en viktig del av familien.