Marsvin – stell, atferd og ofte stilte spørsmål

Marsvin er vennlige, omgjengelige og lettstelte smådyr som trives med rutiner, god plass og trygg kontakt med mennesker. Her finner du omfattende, veterinæranmeldt informasjon om hvordan du best tar vare på marsvinet ditt – fra fôring og burutforming til symptomer du bør kjenne igjen.

På Vetfinder.no får du kunnskapen du trenger for å gi marsvinet ditt et langt og sunt liv – enten du er nybegynner eller en erfaren dyreeier.

Du kan blant annet lese om:

– Hva marsvinet trenger i hverdagen – mat, høy, vann og C-vitamin
– Hvordan tolke marsvinets lyder og atferdssignaler
– Vanlige helseproblemer og symptomer du bør se etter
– Hvordan ta vare på klør, pels og burmiljø
– Når du bør oppsøke veterinær og hvordan et veterinærbesøk kan se ut
– Tips for kjøp, adopsjon eller ferie med marsvin

Vetfinder tilbyr både praktiske guider og dyptgående kunnskap som kan støtte deg i hverdagen.

Kaniner – stell, atferd og helse

Kaniner er sosiale, nysgjerrige og intelligente dyr som krever mer omsorg enn mange er klar over. På denne siden finner du en samling informasjon om hvordan du best kan ta vare på kaninen din – enten du er ny kanineier eller har hatt kanin i mange år.

På Vetfinder.no har vi som mål å gi pålitelige og lettforståelige råd basert på veterinærmedisinsk kunnskap, slik at du kan gi kaninen din et trygt og sunt liv.

Hos oss kan du lese mer om:

– Hva en kanin trenger i sitt daglige miljø – plass, aktivering og selskap
– Kostholdsråd – hvor mye høy, grønnsaker og pellets en kanin bør spise
– Vanlige helseproblemer hos kaniner og når du bør kontakte veterinæren
– Atferdssignaler – hvordan du tolker kaninens kroppsspråk
– Klovpleie, pelspleie og tannhelse
– Vaksinasjon, kastrering og forebyggende pleie

Vi legger stadig til nye artikler, slik at du alltid kan finne oppdatert informasjon om kaniner – både om daglig stell og mer uvanlige problemer

Familiekaniner trenger å være aktive, akkurat som sine ville slektninger. Sørg for at kaninen din har mulighet til å løpe fritt og delta i atferdsaktiviteter som graving, gnaging, matsøk og sosialt samvær med andre kaniner. Kaniner er naturlig aktive og nysgjerrige planteetende dyr som – når de lever i naturen – lever i et sosialt fellesskap med artsfrender både over og under bakken. De har mange spesielle behov, og det er derfor mange hensyn å ta for at de skal trives når vi holder dem som kjæledyr. La det være sagt med en gang: Ingen kanin bør tilbringe alle sine timer alene i et bur!

Heldigvis er det mye du kan gjøre for å gi kaninene dine best mulige forhold.

Kaninens hjem

Større er alltid bedre når det gjelder plass for kaniner, så romslige bur og løpegårder vil i stor grad bidra til å maksimere kaninenes mosjonsmuligheter. Kaniner har store muskler i bakbeina, og det er svært viktig at de kan hoppe i flere retninger. De må også kunne stå oppreist på bakbeina, da det betyr mye for dem å kunne orientere seg rundt potensielle farer.

Husk at kaninen er et byttedyr og derfor alltid er på vakt mot rovdyr. Kaninenes basisområde – basen – skal inneholde toalett, høy, grener, tunneler, gjemmesteder og muligheter for ulike aktiviteter, og her skal de føle seg helt trygge. Det er også viktig for kaninenes trivsel at de får mulighet til å bevege seg rundt på et større område hver dag.

Kaniner kan enkelt trenes opp til å bli stuerene, og du kan velge å la innekaniner leve helt eller delvis fritt i hjemmet ditt.
Les mer om frittgående kaniner HER Dette krever imidlertid at du kaninsikrer hjemmet ditt, da det ligger i kaninens natur å gnage på mange ting. Det betyr at du må sikre elektriske ledninger i kabelskuffer, fjerne giftige planter osv. Hvis du allerede har sørget for at kaninen har nok av ting å gnage på inne i basen – grener, pappesker, pinner osv.

Utekaniner har som regel bedre muligheter for plass i form av løpegårder, volierer etc., men de blir sjelden observert i samme grad som kaniner som lever innendørs. Dette øker risikoen for at f.eks. sykdom ikke oppdages i tide. Sørg derfor for at kaninene bor på et sted der du ofte går forbi, eller der du kan observere dem fra innsiden av hjemmet. For å unngå å stresse kaninene bør det også være et sted der det ikke er mye trafikk fra forbipasserende mennesker og hunder.
Kaniner kan leve ute i vinterhalvåret, forutsatt at de har tilstrekkelig med vinterpels og kan bevege seg nok til å holde varmen. De trenger et tørt og frostfritt område i basen som også gir ly for regn og vind. Et overbygd og isolert hus med plass til å hvile og rikelig med halm å gjemme seg i er en forutsetning for et godt uteliv.

En eller flere kaninvenner

Kaniner er svært sosiale dyr og trives best i grupper. Men siden de også utvikler et sterkt hierarki, er det viktig at alle er nøytraliserte for å unngå konflikter. Dette har også en rekke andre fordeler, som du kan lese mer om HER

Mulighet til å grave

I naturen graver kaniner huler og tunneler under jorden for å sikre at de alltid er beskyttet mot vær og vind. Her kan de være trygge for rovdyr, og det er her hunnene oppfostrer ungene sine. Å grave er derfor et sterkt instinkt, også hos tamkaniner.
Innendørskaniner kan få utløp for dette instinktet ved å gi dem en kasse med jord eller sand eller la dem klore i et gammelt håndkle e.l. Utendørskaniner har lettere tilgang til å grave i bakken, så innhegningen bør sikres for å hindre at de graver seg ut. Netting i bunnen anbefales ikke, da kaninene kan sette seg fast og skade seg, og nettet på hønsenetting kan kaninen bite seg fast i. Alternativt kan man bruke volierenett. Alternativt kan man bruke volierenett (mindre masker) som graves ned i bakken. Kaniner er som nevnt byttedyr, og det kan være dyr i hagen som utgjør en fare for kaniner. Området deres bør derfor være godt sikret mot rovdyr.

Noe å gnage på

Kaniners fordøyelsessystem er konstruert for å bearbeide store mengder fiberrik mat som gress, høy, grønt, greiner osv. Det er derfor naturlig for dem å tilbringe mesteparten av sin våkne tid med å gnage og tygge. Denne trangen kan tilfredsstilles ved å alltid ha høy tilgjengelig, og gjerne greiner som kan avbarkes. Pappesker, toalettruller, treleker osv. kan være et godt supplement og kan også tilfredsstille en nysgjerrig kanin. I det hele tatt er riktig fôring ekstremt viktig for å holde kaninen frisk, både fysisk og mentalt.

Aktivering

Et godt fysisk miljø, selskap og noe å gjøre er nøkkelpunkter for kaninenes trivsel.
Men du kan også gjøre mye for å gjøre livet deres enda mer givende. Se våre forslag her:Aktivisering av kaniner

Riktig fôring

Det er et beklagelig faktum at altfor mange kaniner fôres feil, noe som resulterer i alvorlig sykdom.
Dessverre er det ikke alltid mulig å rette opp skaden som har skjedd. Kaniner bør hovedsakelig leve av høy og grønt, med svært lite pellets. Les mer her om hvorfor dette er så viktig –fôring av kaniner og tannsykdommer hos kaniner

Hva er fordelene?


I tillegg til den åpenbare moralske riktigheten av å sikre god velferd for dyrene vi har i vår varetekt, er det mange gode konsekvenser av å følge disse rådene. Du unngår en rekke uheldige konsekvenser som kan oppstå som følge av inaktivitet og feil fôring:

Det skulle gå langt inn på 2000-tallet før det i Danmark ble mulig å vaksinere kaniner mot de to dødelige sykdommene Viral Haemorrhagic Disease (VHD) og myxomatose.

I resten av verden er det store økonomiske interesser knyttet til kaninoppdrett for kjøtt- og pelsproduksjon, og da særlig VHD spredte seg fra et kontinent til et annet og forårsaket massiv dødelighet, ble det forsket intensivt på vaksineproduksjon. Mange steder er utfordringen at viruset ligger latent i villkaniner.

I Danmark produseres det i dag ikke mange kaniner til slakt, og kaninbestanden har endret karakter til å bestå mest av familiekaniner, men nå har vi fordelen av å kunne beskytte dem med vaksine mot de to dødelige sykdommene som også finnes her.

Vaksinasjon kan gi en liten temperaturstigning det første døgnet etter injeksjonen, og en sjelden gang kan det dannes en liten klump (mindre enn 3 mm). Det finnes flere ulike vaksiner som beskytter mot kaningulsott og/eller kaninpest. Veterinæren din kan hjelpe deg med å sette sammen et vaksinasjonsprogram.

Vaksinasjon mot kaningulsott og kaninpest

Som nevnt ovenfor finnes det flere ulike vaksiner på markedet som beskytter mot disse to dødelige sykdommene. Flere faktorer kan spille inn, som for eksempel smitteraten i området, kaninmors beskyttelse av ungene gjennom melk osv. Det vil derfor være opp til veterinæren å velge riktig vaksine til din kanin.

Felles for alle vaksiner er at vaksinasjonen må gjentas en gang i året. Det vil være naturlig å gjøre dette i forbindelse med den årlige helseundersøkelsen.

Marsvintenner er, i likhet med kanintenner, spesielle ved at de vokser hele tiden. De kan vokse opp til en hel centimeter i måneden, så det er ekstremt viktig at de slites ned så raskt som de vokser.

Det er to fortenner i overmunnen og to i undermunnen. De sliper mot hverandre og holdes skarpe i samme form som en meisel. Etter fortennene er det et større mellomrom før jekslene, som det er fire av på hver side øverst og nederst.

Hvorfor oppstår tannproblemer?

Hvis slitasjen på tennene er mindre enn veksten, vil de gradvis få lengre og lengre kroner. De fremre jekslene vil vokse over og låse tungen, noe som gjør det vanskelig å få maten bak i munnen. Det er fare for feilsvelging og påfølgende lungebetennelse. Fortennene blir lange og kan stikke ut av munnen. Denne tilstanden kalles malokklusjon.

Hvis det går riktig galt, kan tannrøttene i underkjeven kjennes på undersiden av kjeven, og det kan utvikle seg tannbyller. I overkjeven kan det oppstå brudd i øyehulen.

Det korte svaret på hvorfor dette kan skje, er underernæring – mangel på fiberrik mat og dermed for lite slitasje på tennene. Marsvin er fra naturens side tilpasset til å leve av store mengder gress, urter, greiner og lignende, og derfor kan det gå galt hvis de får for mye kraftfôr med frø, korn, nøtter osv. i fangenskap. Da er det ingen appetitt til å spise høy og annet grovfôr.
L es mer om fôring av marsvin her. I tillegg kanC-vitaminmangel svekke de små båndene som holder tennene på plass i tannhulen.
Det kan også være andre årsaker til tannproblemer, som medfødte misdannelser og ødelagte tenner, men underernæring er den klart vanligste årsaken.

Hva er symptomene på et tannproblem?

Hvordan kan veterinæren din stille diagnosen?

Det er enkelt å løfte marsvinets lepper og se om fortennene har normal lengde og stilling. Hvis dette ikke er tilfelle, vil det være helt nødvendig å sjekke jekslene. Dette krever bedøvelse for å kunne se inn i munnen med et lysapparat. Et røntgenbilde av marsvinets hode kan også være til stor hjelp for veterinæren.
Ut fra dette kan alvorlighetsgraden av problemet vurderes. Det er også viktig å kjenne til dyrets vekt. Dette er en viktig indikator på dyrets velvære.

Hvordan behandles tannsykdom hos marsvin?

Tennene må slipes ned til normal lengde med spesialiserte apparater. Et rolig marsvin aksepterer å få slipt fortennene uten å bli bedøvet – det er ingen nerver i tennene. Tennene skal slipes, ikke klippes, da det er fare for at de sprekker.

Sliping av jekslene er mer komplisert og kan bare gjøres under narkose. Det er viktig å understreke at man ikke bare kan slipe fortennene uten å vite hvordan det ser ut lenger inne i munnen. Det er en nær sammenheng i tyggefunksjonen mellom fortennene og jekslene.

Hva er utsiktene for tannproblemer?

Hvis du griper inn tidlig, før tennene har endret permanent posisjon i tannhulen, kan du holde marsvinet i gang ved å slipe ned tennene med jevne mellomrom. For noen vil dette være nødvendig hver 3.-4. uke. For noen eiere er det akseptabelt at marsvinet behandles så ofte, for andre er det ikke det. Det er viktig at eieren veier dyret ca. en gang i uken for å holde øye med eventuelle tegn på vekttap.

Når tennene har vokst seg veldig store og marsvinet er avmagret og i dårlig allmenntilstand, vil veterinæren ofte anbefale avliving som det beste alternativet.

Hvordan kan tannproblemer forebygges?

Viktigheten av riktig fôring kan ikke understrekes nok. Det bør være begrensede mengder kraftfôr og gjerne et spesielt marsvinfôr med ekstra C-vitamin. I tillegg rikelig med høy og grønt. Les mer her under fôring av marsvin.

En av de store gledene ved å ha kjæledyr er å mate dem og se dem spise med god appetitt, og marsvin er alltid glade for å sluke pellets. Så trikset er å tenke på hva som er bra for helsen deres, og at det er opp til deg som eier å administrere det og sørge for rikelig med tannslipende mat – og veldig lite kraftfôr.

Hvordan fungerer tennene til kaniner?

Kaniner er ikke gnagere som marsvin, mus og rotter, men tilhører en annen zoologisk gruppe, lagomorfene. På baksiden av de to fortennene i overmunnen sitter det to små støttetenner. I undermunnen er det også to fortenner som går bak dem i overmunnen, slik at de sliper skarpt mot hverandre. Etter et stort mellomrom uten tenner kommer det jeksler i både over- og undermunnen.

Kanintenner er spesielle ved at de vokser hele tiden. De omtales som rotåpne. En kanintann kan vokse opptil 3 mm per uke! Det er ingen nerver i tennene. Tennene holdes fast i kjeven av spesielle fibre som holder tannen på plass i tannhulen og samtidig gjør det mulig for den å vokse. Tyggebevegelsene går fra side til side og er svært raske, ca. 200/min.

I naturen lever kaninen utelukkende av store mengder grov, fiberholdig mat, gress, urter, greiner og lignende. Denne maten gir kontinuerlig slitasje på tennene, slik at slitasjen holder tritt med veksten. Fiberrik mat er også svært viktig for en sunn tarmfunksjon.

Hvorfor oppstår tannsykdommer?

Det korte svaret er feilernæring – mangel på fiber og for mye kraftfôr.

Kaninens tenner er skapt for gress og annet grovfôr, og denne typen fôr krever lang tyggetid og har dermed en stor slipeeffekt på tennene. Det har også et optimalt forhold mellom kalsium og fosfor, noe som holder beina sunne, spesielt kjevebeina.

Hvis kaninen får for mye av næringen sin fra kraftfôr som korn, nøtter osv. Denne typen fôr inneholder også altfor mye fosfor i forhold til kalsium, noe som kan føre til kalsiummangel. Dette fører til redusert beinstyrke og en svekkelse av de små fibertrådene som holder tennene i tannhulen. Når disse båndene svekkes, roterer tennene, og den normale tanngnissingen blir svekket. Dessverre kan ikke denne tilstanden korrigeres.

Ettersom tennene vokser hele tiden, er det svært viktig at slitasjen holder tritt med frembruddet. Ellers vil kinntennene få lengre og lengre kroner, noe som vil føre til at munnen fylles opp og gjøre det vanskelig for kaninen å tygge. Fortennene i undermunnen kan komme foran fortennene i overmunnen, slik at de mister den slipende effekten de har på hverandre. De kan bli lange og skjeve og stikke ut av munnen. Den samlede tilstanden med skjevstilling av tennene og manglende kontakt på tyggeflaten kalles malokklusjon.

Etter hvert som tilstanden utvikler seg, kan jekselrøttene vokse gjennom til undersiden av kjeven og inn i øyehulen. På grunn av den laterale tyggebevegelsen kommer tannspissene ut mot kinnet og inn mot tungen, og en hyppig komplikasjon er tannbyller.

De svært populære kortneserasene, som blant annet løvehodet, har en arvelig disposisjon for tannproblemer ettersom underkjeven er relativt lang (selv om de ikke er født med underbitt). Disse rasene er spesielt utsatt for underernæring.

Hva er symptomene på tannproblemer?

Hvordan kan veterinæren diagnostisere malokklusjon?

Ved en generell undersøkelse er det ganske enkelt å se om fortennene har normal lengde og stilling. Hvis dette ikke er tilfelle, er det viktig å sjekke tilstanden til jekslene. Dette vil ofte kreve narkose, ettersom det er svært liten plass i kaninens munn.

Hva er utsiktene for tannproblemer?

Dessverre kan tilstanden være langt fremskreden når eieren oppdager det, og det er derfor ingen utsikter til helbredelse. Veterinæren vil derfor anbefale at kaninen avlives. Når tennene først er feilplassert i tannhulen, kan de ikke lenger slipe mot hverandre, og dette er irreversibelt. Tannbyller og gjennombrudd til underkjeven og øyehulen har også en dårlig prognose.

Hvis du griper inn tidligere i prosessen, kan tennene slipes ned hver 3.-4. uke. En rolig og snill kanin aksepterer å få slipt fortennene uten bedøvelse, men det vil alltid være nødvendig ved sliping av jekslene. Tennene bør aldri klippes, da de risikerer å sprekke.

For noen kanineiere er det akseptabelt at kaninen behandles så ofte, for andre er det ikke det. Det er viktig at kanineieren veier kaninen omtrent en gang i uken for å holde øye med eventuelt vekttap.

Hvordan kan tannproblemer forebygges?

Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å gi kaninen et riktig kosthold med begrensede mengder kraftfôr og rikelig med fiber.
Les mer her Fôring av kaniner.

En av de store gledene ved å ha kjæledyr er å mate dem og se dem spise med god appetitt, og kaniner er alltid glade for å få i seg pellets. Trikset er å tenke på hva som er bra for kaninens helse, og at det er opp til deg som eier å sørge for at kaninen får rikelig med mat som sliper tennene – og svært lite kraftfôr.

Hva er hodeskjevhet?

Hodeskjevhet er egentlig ikke en sykdom i seg selv, men et symptom på en sykdom. Det finnes ulike sykdommer som kan forårsake symptomet, men siden de aller fleste tilfellene skyldes en liten parasitt, E. cuniculi, er det denne vi vil ta for oss her. Andre årsaker til hodeskjevhet kan være mellomørebetennelse, slag mot hodet osv.

Hva er E. cuniculi?

Encephalitozoon cuniculi er navnet på en relativt nyoppdaget organisme som forårsaker hodeskjevhet og balanseproblemer hos kaniner (cuniculi refererer til dens tilstedeværelse hos kaniner). Det er en protozo, som er en encellet organisme med cellekjerne. Studier har vist at den finnes hos opptil 50-80 % av alle kaniner, men den gir bare symptomer hos svært få – hvorfor er (ennå) ikke kjent.

Parasitten er funnet hos andre dyr og også hos mennesker, og er derfor en zoonose (en sykdom som kan smitte mellom dyr og mennesker). Risikoen for at den skal etablere seg hos friske mennesker anses imidlertid som minimal, og det er hittil ikke funnet smitte fra kanin til menneske.

Sporer fra parasitten skilles ut i urinen, og smitten skjer via infisert fôr eller vann. Overføring fra kaninmoren til fosteret kan også forekomme, noe som resulterer i at ungene fødes med E. cuniculi.

Hva er symptomene?

Symptomene oppstår plutselig og kan være ganske dramatiske. Følgende symptomer kan ses, og alle er relatert til nervesystemet. De er enten alle eller noen av dem:

Kaninen holder hodet vendt mot halsen, skjelver og kan ha problemer med å holde balansen. Den beveger seg ofte i sirkler til samme side. Alvorlighetsgraden av symptomene kan variere mye. Noen kaniner kan sitte med hodet på skrå og riste lett, mens andre tumler rundt uten kontroll over bevegelsene sine.

E. cuniculi setter seg hovedsakelig i nervesystemet, men kan også forekomme i nyrene og øynene. Det er derfor noen kaniner kan utvikle nyresvikt, hvite flekker på øynene og grå stær.

Hvordan kan veterinæren din stille diagnosen?

En kanin som er infisert med E. cuniculi vil produsere antistoffer som kan påvises i en blodprøve – man måler en titer. Hvis prøven er negativ, kan parasitten utelukkes som årsak til problemet. Hvis den er positiv, tyder det på at kaninen har vært utsatt for smitte på et eller annet tidspunkt. Hvis titeren i prøven er høy og det er kliniske symptomer, vil dette være tilstrekkelig grunn til å starte behandling. En moderat eller lav titer gjør derimot diagnosen mer usikker fordi E. cuniculi er så vanlig blant kaniner.

Parasittens sporer kan påvises i en urinprøve. Et positivt resultat indikerer at kaninen har parasitten – et negativt resultat indikerer at den enten ikke er smittet, eller at den er smittet, men ikke skiller ut sporer på det aktuelle tidspunktet.

Det er altså ikke helt enkelt å stille en definitiv diagnose, men det hjelper at de kliniske symptomene er ganske karakteristiske.

Hvordan behandles E. cuniculi?

Et stort fremskritt ble gjort da man fant ut at en 28-dagers kur med anthelmintikumet fenbendazol hadde god effekt på mange av disse pasientene hvis den ble startet tidlig i forløpet. Det er fortsatt omdiskutert om parasitten blir fullstendig eliminert, ettersom noen dyr aldri blir smittet igjen, mens andre kan få tilbakefall. Det er også ukjent hvorfor noen kaniner ikke responderer på behandlingen i det hele tatt. Alt i alt er det en tilstand som ikke er fullt ut forstått, og forhåpentligvis vil fremtiden bringe mer kunnskap.

Hvis behandlingen er effektiv, vil man se forbedringer i løpet av den første uken, men det er viktig å fullføre behandlingen helt til slutt.

Kaniner som er alvorlig infisert, vil tumle så mye rundt at de ikke klarer å ta til seg mat, og vil trenge svært forsiktig pleie enten av eieren eller ved innleggelse på et dyrehospital/klinikk.

Dette er en krevende og langvarig prosess uten garanti for et godt resultat, så vær forberedt på å legge ned mye arbeid. De fleste kaniner kan komme seg gjennom et angrep med fenbendazolbehandling og forsiktig pleie, men det vil være noen som ikke kan hjelpes. I disse tilfellene er det eneste fornuftige alternativet å avlive kaninen.

Det vil også være noen få dyr som ikke blir 100 % friske, men som sitter med en lett skjev hodeholdning resten av livet. Det er ikke noe galt i det, så lenge de kan spise og ellers fungere.

Siden den utløsende faktoren er en parasitt og ikke et virus eller en bakterie, kan det ikke produseres en vaksine.

Hva er risikoen for at kaninen din får en skjev hodeholdning?

Ettersom E. cuniculi er utbredt blant kaniner, er risikoen relativt høy. Det er den vanligste nevrologiske sykdommen hos kaniner som blir sett hos veterinæren.

Alle raser kan rammes, men det ser ut til at dvergkaniner er mer utsatt enn store raser.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål om E. cuniculi, men det er å håpe at det vil komme mer klarhet om tilstanden i fremtiden. Ikke minst hvorfor noen kaniner blir så alvorlig rammet og andre ikke i det hele tatt.

Hva er myxomatose?

Denne svært smittsomme sykdommen, også kjent som kaninpest, er forårsaket av et virus og kan ramme både tamme og ville kaniner. Dødeligheten er svært høy i løpet av de første dagene, og det finnes ingen behandling. De kaninene som overlever den akutte fasen av sykdommen, dør ofte innen 1-2 uker av ulike komplikasjoner.

Hva er symptomene på myxomatose?

Omtrent 3-5 dager etter infeksjonen vil det være betydelig hevelse rundt øynene, som vil spre seg til nese, ører og lepper og til slutt hele hodet. Det vil være neseflod og pustevansker. Hevelsen rundt øynene kan bli så alvorlig at kaninen ikke kan se ut, og kaninen vil ha neseflod. Ettersom kaniner bare kan puste gjennom nesen, er det fare for kvelning.
Det vil også være hevelser rundt endetarmen og kjønnsåpningen, hvor det også vil komme utflod. Kaninen slutter å spise og drikke og føler seg så dårlig at man ofte velger å avlive den for å spare den for en lang og smertefull død, vel vitende om at behandling er håpløs.

Hvordan smitter myxomatoseviruset?

Smitte kan skje gjennom direkte kontakt med sekreter fra smittede kaniner, men også gjennom klær, bur, fôr, vann- og matskåler osv. Smitte kan også skje via stikkende insekter som mygg, lopper, pelsmidd og bitende fluer, så kaniner som oppholder seg innendørs, kan også være i faresonen. Mye tyder på at infeksjonen følger trekkfuglenes ruter, og utbrudd er særlig vanlig om høsten.

Hvordan stilles diagnosen?


Symptomene er så karakteristiske at det vanligvis ikke er vanskelig å fastslå at det dreier seg om kaninpest. Myxomatose er, i likhet medkaningulsott, en meldepliktig sykdom, noe som betyr at veterinæren som får mistanke om sykdommen, må anmelde den til den lokale veterinærmyndigheten under Fødevarestyrelsen. De vil da avgjøre om det skal utføres obduksjon og laboratorieprøver. Myndighetene følger nøye med på spredningen av sykdommen.

Hva er risikoen for at kaninen min får kaninpest?

Risikoen er ikke spesielt høy for kaniner som holdes isolert, men siden utbrudd kan forekomme sporadisk over hele landet, bør du likevel være oppmerksom. Kaniner som deltar på kaninhoppinger, utstillinger, utstillinger osv. har økt risiko for smitte, og spesielt om høsten bør du unngå å blande kaniner sammen.

Vaksinasjon

Den eneste virkelige forebyggingen er gjennom vaksinasjon. Det kan være noen bivirkninger av vaksinasjon, men de er små sammenlignet med myxomatose.

Les mer om myxomatose/kaninpest på Fødevarestyrelsens nettsider.

Om sommeren kan det dukke opp larver hos kaniner hvis pelsen på bakenden er tilsmusset med urin og/eller avføring. Lukten er sterk, og fluer kan lukte den på lang avstand og vil komme og legge egg i området. Etter bare 24 timer klekkes eggene til små, hvite larver som vokser raskt. Hvis du snur en slik kanin, vil du finne myriader av larver som svermer i området mellom halen og kjønnsorganene, og noen ganger under buken. De lever av vevsvæsker og skadet hud og finnes både oppå og under huden. Her finner de veien ned gjennom små hull som de gnager seg gjennom.
Det er en ganske ubehagelig opplevelse første gang man ser det.

Hva er årsaken til et markangrep?

Miljøfaktorer som fuktig og skittent strø hos utekaniner kan utgjøre en risiko (man ser sjelden larver hos innendørskaniner), men årsaken til angrepet finnes nesten alltid hos kaninen selv.

Det er diaré og/eller underliggende sykdom som gjør kaninen disponert for å få mark. Hvis pelsen er konstant fuktig, vil huden under raskt bli skadet og en vannaktig hudbetennelse vil utvikle seg. Dette er svært illeluktende (og smertefullt) og vil raskt tiltrekke seg fluer.

Det kan være flere grunner til at pelsen på bakenden blir fuktig:



Tynn av føring Kaniner som får for mye kraftfôr og spiser for lite av de fiberrike matvarene, som for eksempel høy, vil ikke produsere de normale tørre avføringsklumpene, men en myk, klissete avføring. Kaniner er såkalte pseudodrøvtyggere. Det betyr at det er normalt for dem å spise spesielle våte og myke avføringspellets (caecotrofer) direkte fra endetarmen. Hvis de av ulike årsaker ikke kan gjøre dette, vil caecotrofene fukte området.


Urinsvetting Urinproblemer som blærestein, blærekatarr og opphopning av «slam» i blæren kan føre til kontinuerlig urinlekkasje og dermed konstant tilsmussing av baken.


Overvekt Denovervektige kaninen er fysisk ute av stand til å nå bakparten og har derfor vanskeligheter med å holde seg ren. En større eller mindre mengde caecotrofer vil derfor ofte bli liggende igjen og skape et skittent og fuktig miljø. Overvekt fører også ofte til store hudfolder, noe som øker risikoen for fuktskader og hudbetennelse. Det samme problemet med å nå bakenden kan sees ved ryggsmerter og leddgikt i korsryggen.


Forvokste fortenner Forplasserte og for lange fortenner gjør det vanskelig å stelle pelsen på bakenden. Dette resulterer i en sammenfiltret pels som lett blir tilsmusset av urin og caecotrofer, noe som fører til hudbetennelse.Se mer under tannsykdommer hos kanin.

Det er ofte en kombinasjon av flere faktorer som utløser tilstanden.

Hvordan behandles larveangrep?

Noen av disse kaninene er svært påvirket av situasjonen, og første steg er å gi smertestillende og eventuelt væskebehandling. Deretter må du rengjøre området og fjerne larvene. Dette gjøres mest skånsomt med lunkent vann, helst under rennende kran. Pelsen over området bør deretter fjernes med en liten klippemaskin med god margin av frisk hud slik at området kan tørke. Under hele prosedyren må du ta hensyn til at huden er skadet og svært skjør.

Når kaninen har sluttet å spise, bør man fortsette med intensiv behandling med tvangsfôring, fortsatt væske- og smertelindring, antibiotika og parasittdrepende injeksjoner i noen dager.

Selv om situasjonen kan virke noe dramatisk, er det gode muligheter for varig helbredelse hvis man griper inn i tide og korrigerer det utløsende problemet.

Ettersom larveangrep alltid er sekundært til en annen tilstand, bør dette om mulig korrigeres så snart som mulig. Den vanligste årsaken er feilfôring med fiberfattig kost og påfølgende diaré, og dette er ikke så vanskelig å endre på, se fôring av kaniner. Det kan være vanskeligere med noen av de andre årsakene, og i noen tilfeller vil det være mest ansvarlig å avlive kaninen.

Hvordan forebygge larveangrep?

Det er viktig å holde et høyt hygienisk nivå, slik at kaninene slipper å sitte i skittent strø som tiltrekker seg fluer. Riktig fôring er avgjørende, og eiere bør være oppmerksomme på andre risikofaktorer. En frisk kanin er rett og slett ikke infisert av larver.
Kanineiere som holder kaninene sine utendørs i sommermånedene, anbefales dessuten å sjekke kaninenes bakpart daglig. Kaniner som er angrepet av larver, bør tilses av veterinær umiddelbart og om mulig flyttes innendørs til problemet er løst.

Annen kunnskap om larveangrep

Det er ikke bare hos kaniner at man ser markangrep. Det forekommer også hos andre dyrearter på steder der pelsen er sammenfiltret, skitten og fuktig. Det kan oppstå som følge av diaré, men også hvis det er infiserte sår som skjuler seg under den matte pelsen.

Under første verdenskrig ble larver brukt til å behandle sårene til skadde soldater. Man oppdaget at larvene spiste det døde vevet, men ikke det levende, noe som hadde en gunstig effekt på helingsprosessen. Metoden gikk i glemmeboken da antibiotika ble oppfunnet. Nå har den fått nytt liv i behandlingen av sår som gror dårlig, for eksempel hos diabetespasienter, men da under kontrollerte forhold med spesialavlede fluelarver.

Parring, fødsel og yngelpleie hos kaniner

Kaniner er en dyregruppe som spenner over et bredt spekter av vekter. Fra de små hermelinene til de store, tunge slakterrasene. Dette gjenspeiles også i forskjeller i når de blir kjønnsmodne og hvor mange unger de vanligvis får. Men her stopper også forskjellene, og resten av prosessen er stort sett den samme.

Parring

De små rasene blir kjønnsmodne når de er 3-5 måneder gamle – det har til og med blitt observert så tidlig som ved 8 ukers alder. De større rasene kommer litt senere. Generelt er kaniner en svært fruktbar art, og det er sjelden problemer med å få yngre dyr drektige.
De har ingen egentlig paringssesong og kan i prinsippet få unger året rundt. Hunnkaniner har ingen egentlig brunstsyklus, men er mottakelige for paring i lengre perioder.
De topper seg imidlertid med 4 til 6 dagers mellomrom. Eggløsning skjer, som hos katter, som et resultat av paring. Hvis paringen ikke resulterer i drektighet, vil nye egg være klare etter kort tid, og en ny paring er mulig.

Falsk drektighet

Hvis en kaninhunn har nær fysisk kontakt med en annen kanin eller til og med et menneske, kan hun få eggløsning til tross for at paringen mislykkes. Den blir da pseudodrektig og oppfører seg som om den var drektig i 18-20 dager. Den trekker seg litt tilbake, forsvarer reviret sitt og begynner kanskje å bygge rede. Disse kaninene har høyere risiko for å utvikle livmorbetennelse enn andre.

Drektighet og fødsel

Drektigheten varer i 28-32 dager, avhengig av rasen.
Det er vanligvis ikke mulig å se på kaninen om den er drektig eller ikke. Omtrent en uke før fødselen begynner hunkaninen å bygge et rede av høy eller halm og fôrer det med pels som hun plukker fra magen og flankene. Dette redet ligger dypt nede, vanligvis i et hjørne av buret, og er veldig mykt og koselig. Det begynner også å dannes litt melk i melkekjertlene.

Fødselen går raskt og enkelt, og vanligvis merker man ikke noe før den er over. Ungene fødes små, nakne og uutviklede. Moren legger seg ikke ned med ungene, men ammer dem 1-2 ganger om dagen.
Melken er svært energirik, og ungene vokser svært raskt. Kullstørrelsen er 2-5 unger hos de små og mellomstore rasene og noe flere hos de store og gigantiske rasene.

I denne perioden er det svært viktig at kaninhunnen er så rolig som mulig. Husk at kaninen er et byttedyr og vil instinktivt reagere på alt som oppfattes som en trussel ovenfra – mennesker, men også hunder, katter og andre kaniner. For mye rot i reiret kan stresse moren så mye at hun biter ungene til døde eller forlater dem.
For mye menneskelig innblanding kan føre til at kaninunger blir dødfødte eller nyfødte kaninunger dør. Unge kaniner som får unger for første gang, er spesielt utsatt for stress.

Dessverre er det ofte vanskelig å holde liv i små, morløse kaninunger ved å mate dem med flaske. Hvis du gjør forsøket – og husk at melk bare skal gis 1-2 ganger om dagen – bør du ikke bli altfor skuffet hvis det ikke fungerer.

Oppvekst og avvenning

Kyllingene får gradvis pels, og når de er 9-10 dager gamle åpner de øynene. Etter hvert begynner de å gjøre små utflukter fra redet og spiser mer og mer selvstendig. Etter hvert trenger de ikke lenger morsmelk, og hvis moren ikke allerede har avvent dem, kan du gjøre det fra de er 6 uker gamle. De bør ikke forlate hjemmet før de er 8 uker gamle.

Husk at et kull med kaninunger bør kjønnsbestemmes fra de er 3 måneder gamle, ellers risikerer du å plutselig bli eier av flere kaniner enn du hadde tenkt.

Kjønnsbestemmelse

Kjønnsbestemmelse av unge kaniner yngre enn 2 måneder kan være vanskelig, men etter det er det ikke så vanskelig. Hos unge hunnkaniner er urinåpningen en langstrakt åpning, mens den hos hannkaniner er spissformet. Hvis du har problemer med å finne ut av det, kan veterinæren din alltid hjelpe deg.

Annen kunnskap

Det er naturlig for kaniner å få unger i ung alder, under 1 år. Hvis dette ikke skjer, kan et vedvarende høyt nivå av kjønnshormoner føre til kreft i livmoren. Dette skjer ganske ofte. Derfor er det en god idé å få de barna man ønsker seg i relativt tidlig alder og deretter få kaninen nøytralisert. I tillegg er det en rekke andre fordeler med å få kaniner nøytralisert.